HILS PÅ FAMILIEN CLIMATE Del tre

Denne episoden av Familien Climate er laget med utvidelsespakken The Sims 4 De fire årstider*, som er tilgjengelig for PC og Mac. Denne historien har også innhold fra The Sims 4 og The Sims 4 En dag på spa, som er tilgjengelig på PC og Mac via Origin.

Det er kanskje best å sjekke Del en og Del to av familien Climate før du kaster deg uti.

Del tre – Ned i kaninhullet

Pust inn. Pust ut. Pust inn. Pust ut.

Arthur vekslet mellom stillingene, og øket vanskelighetsgraden til stillingene jevnt og trutt. Det rolige, jevne regnet roet nervene hans og fikk orden på de uklare tankene hans . . . og dekket over lyden av fjerten hans idet han bøyde seg ubehagelig langt.

Arthurs øyne gikk fra venstre til høyre for å sjekke at kona ikke hørte ham. Hun ville aldri la ham glemme det. Summer kom også til å håne ham nådeløst. Nicolas ville bare hermet etter ham og forsterket yoga-fadesen hans i dagene som kom. Sikker på at kysten var klar, pustet Arthur ut enda en gang for å avslutte økten. Han gikk ut av lysthuset og inn i regnet.

Arthur elsket regnet. Lukten av regnet, lyden av dråpene som treffer taket, måten det gir liv til bakken på.

«Du begynner å bli litt filosofisk der, Art», sa han høyt til seg selv.

Han undersøkte plantene i hagen og forsikret seg om at jorden absorberte det livgivende regnet. Han tok enda en rask kikk rundt i hagen mens han gradvis ble mer og mer gjennomvåt, og endte opp under favorittepletreet sitt.

«Kjære, kommer du inn?», ropte Janine fra verandaen. «Det øser ned der ute.»

«Ja, jeg kommer straks!», svarte Arthur.

Arthur kjente fortsatt et snev av zen etter yogaen og strakte armene ut og så opp på himmelen. Jeg kunne bare tatt en dusj her, tenkte han for seg selv.

Sprak. Sprak. Bæng!

Lynet traff Arthur og slo pusten ut av ham. Synet hans svant hen. Mørket lukket seg om ham. Arthur mumlet i retning av verandaen for å si fra til Janine at det kom til å ta noen minutter til.

Arthurs øyne lukket seg.

En stund senere
Arthur våknet, men oppdaget at han ikke var i hagen, men et helt annet sted. Regnet hadde stoppet, og solen skinte. Han var omgitt av blomster, og vinden hadde forsvunnet.

Verden så litt underlig ut. Helt merkelig, faktisk.

«Hvor er jeg?», spurte Arthur høyt.

Han hørte rasling i nærheten og snudde hodet raskt for se hvor den kom fra.

«Velkommen, kjære Arthur!», sa en enorm kanin som sto over ham.

Stemmen var like høy som ørene var store. Den hadde på seg et gammeldags, men fargerikt antrekk og svaiet frem og tilbake.

«Ha ha, min venn! Jeg sa velkommen», gjentok kaninen. «Kom! Du må finne eggene mine!»

Arthur reiste seg langsomt opp, klødde seg i hodet og så rundt seg etter noen som kunne forklare hva som foregikk.

«Eggene dine?», spurte han.

«Akkurat!», svarte kaninen.

Den ruslet i motsatt retning med et elegant, sprettent ganglag. Arthur fulgte etter, langsomt i begynnelsen, og satte opp farten etter hvert som han fikk summet seg.

«Der er det et!», ropte kaninen. Arthur bøyde seg ned for å undersøke og fant et egg. Han puttet det i lommen og fulgte etter kaninen, som raskt begynte å bevege seg igjen.

«Der er det et til!» Oi oi!»

Dette fortsatte en stund. Kaninen pekte på et egg, Arthur tok det, og kaninen kastet gledesstrålende fargerike blomsterblader opp i luften.

Til slutt kom de til enden av hagen. Kaninen stoppet brått, snudde seg og spurte hvor mange egg det var. Idet han puttet hånden i lommen, falt Arthur i bakken. Synet hans ble innhyllet i mørke nok en gang. Alt i verden, inkludert kaninen, falmet bort.

Enda en stund senere

«Pappa? Pappa? Hører du meg?», spurte Summer.

Hun bøyde seg over ham. Arthur gnistret med en merkelig energi – og en følelse av svimmelhet – da han så opp på sin bekymrede datter.

«Hvor er kaninen?», spurte Arthur.

Summer så på moren sin. De møtte hverandres blikk.

«Det er ingen kanin her», sa Janine.

Hun holdt rundt Nicolas, som var tårevåt over å se faren sin ligge på bakken.

«Det går bra med meg, kompis. Det går bra», sa Arthur idet han reiste seg.

«Hva i huleste skjedde her ute?», spurte Summer.

Arthur dro hånden gjennom det sprøstekte håret sitt og fortalte om lynnedslaget. Han så rundt i hagen lenge. Han visste at kaninen var virkelig. Han kunne ikke ha innbilt seg ting. Akkurat da stakk han hånden ned i lommen.

«Tror dere meg nå?», spurte han, med et egg i hånden.